Abdel Fattahs kamp – alles kamp

Debattinnlegg Klasskampen 03/11/2011

En av Egypts mest fremtredende bloggere, Alaa Abdel Fattah (29), ble arrestert av det egyptiske militærpolitiet søndag 30. oktober. Han er arrestert for å ha nektet å bli avhørt av en militærdomstol. I militære domstoler har ikke den saksøkte rett til å velge advokat, ei heller retten til å anke saken til annet enn en ny militær domstol. Dommeren og advokatene som blir valgt ut er militære. Den saksøkte får ikke mer enn noen få dager til å forberede sitt forsvar, og selve rettsaken kan ta så lite som 5–10 minutter. Det er hans rett som sivil borger å få en rettferdig rettsak i en sivil domstol.
I Mubaraks tid ble rundt 30.000 sivile dømt i militære domstoler på 30 år, i løpet av militærjuntaens ni måneder ved makten er dette tallet allerede rundt 12.000.

Abdel Fattah ble arrestert etter å ha publisert en artikkel med sitt vitnemål om de blodige hendelsene 9. oktober, der 27 mennesker ble skutt eller kjørt over av militærets panservogner. Han kritiserte klart og tydelig militærjuntaen, de statlige mediene som hisser opp til sekulær vold for å skjule militærets handlinger, og de krefter som forsøker å profitere på hendelsene for å drive sin egen agenda. På veien til domstolen beskrev Abdel Fattah til The Guardian det samme som så mange andre øyenvitner og som videomateriale viser: «De har begått en massakre, en forferdelig forbrytelse, og nå jobber de med å legge skylden på noen andre. Hele situasjonen er forvrengt. I stedet for å starte en ordentlig etterforskning, sender de aktivister til rettssalen for å ha fortalt sannheten og den er at hæren har begått en kaldblodig forbrytelse.»

Mange ser på pågripelsen av Abdel Fattah som en advarsel til andre bloggere og politiske aktivister, som et nytt steg i en serie av overgrep mot ytringsfriheten (les for eksemepl global voices online blogg om overgrep mot pressefriheten i Egypt).

Menneskerettighetsorganisasjonen No to Military Trials (som Fattahs søster har vært med på å grunnlegge) skriver at dette bare er ett av mange eksempler på juntaens systematiske forfølgelse av journalister, mediapersonligheter, bloggere og aktivister. Flere bloggere har blitt avhørt og anholdt, som Asmaa Mahfouz, som ble nominert til årets Nobels fredspris, Hossam El Hamalawy, Loai Nagati og Maikel Nabil, som har vært på en sultestreik siden 22. august. De oppfordrer alle til å vise solidaritet med Alaa Abdel Fattah og den egyptiske befolkningens kamp for frihet, og nekter å samarbeide med den militære rettsforfølgningen av sivile, og begrunnelsen lyder slik: «Dette er ikke det nye Egypt vi har kjempet og dødd for».

Posted in Uncategorized | Leave a comment

We are all Mina Daniel. We are all Khaled Said.

Look at this picture… how can it be possible to say that one can see a world of difference between the two grieving mothers? Actually if you aren’t an expert in Egyptian head wear, are you able to tell me who is the mother of the Christian and who is the mother of the Muslim? Could it be the way it is tied around the head…? Or perhaps the length of the scarf?

I am so angry. I can’t get over it. How dare they? I mean the shooting, the snipers, the crushing by tanks, the torture and the horrible ugly abject poverty are already too much to handle, and now I am supposed to hate Copts? Now, I am supposed to define them as the other. the other who is different than me, the other I should protect myself against? Well, I won’t. I refuse.

What if I seriously do not see the big difference? This is not tolerance speaking, nor is it intellectual musing or good breeding and manners – I seriously and honestly do not see the big difference. I mean who cares if you pray with your head on the ground or with your hands in the air? Who cares if you believe that Jesus rose up from the dead or that he never was crucified or that he never existed? Why should I care? Why should it matter to anybody but yourself? Go ahead, call me a kafera, an unbeliever. I don’t care, you don’t scare me. The God I believe in doesn’t like fascists.

Hope is hanging by a thin thread, I know what can happen, I know we are not immune regardless of our insistence on unity. We are in danger, in real grave danger. But still, we cling obstinately on, if only because of the belief in that without hope, no drive, and without drive, no change, no relief for Egypt, no relief for Palestine, no relief for those who suffer. But it is a constant battle to keep any faith in humanity, any faith in anything at all, and I fear that  if this whole revolution thing doesn’t work, if Mina Daniel died in vain, hope and light will be lost forever. So this has to work. There is no other choice.

Mina, Khaled, I did not know you, but I mourn you. All of Egypt mourns you. We will never forget, we will fight.

يسقط يسقط حكم العسكر



Posted in Uncategorized | 3 Comments

Et bilde fra Tahrir

Fra "Objektiv" #3, side 9. Objektiv er et tidsskrift for kamerabasert kunst, redaktør: Nina Strand

“Jeg gråt da jeg så dette bildet. Et øyeblikk av fred og bønn på en dag av vold og kamp, beskyttet av en bror og en søster. Fargene viser at det er solnedgang, ansiktsuttrykkene at det er blodig alvor (hva er det han ser på? Hva er det han har hørt?), men det som nesten slo pusten ut av meg var at jeg kunne se, føle, og ja, nesten lukte, hvordan Egypt hadde funnet tilbake til sitt egentlige jeg. Det var som om bildet ropte ut: her er jeg, husker du meg ikke? Det er slik jeg er: stolt, uredd og kjærlig. Jeg må innrømme at jeg hadde glemt, men nå kom alt tilbake. Og nå i disse dager når frykt spres om borgerkrig, og media skriker “Islamisme! Salafisme! Ekstremisme!”, vender jeg tilbake til dette bildet. Jeg forteller meg selv å aldri glemme igjen: Det folket som ba sammen på Tahrir er ikke det folket som bare noen uker senere brenner kirker og dreper sine brødre og søstre. Restene av det råtne systemet vil at jeg skal tro det, men jeg vet bedre. Egypt kommer til å stå samlet gjennom dette her. Det er akkurat det dette bildet handler om for meg.”

Posted in Uncategorized | 1 Comment

De andre stemmene – Egypts eller Wikans?

Sosialantropologen Unni Wikan forteller i sin kronikk i Aftenposten (26/02/2011) at bildet som media gir av Egypt er feilaktig og at det egyptiske folket fortsatt støtter Mubarak og at revolusjonen har sviktet de fattige. Hun tar opp de ”andre stemmene” som ingen vil høre og forteller oss om de som gråt (sammen med sine koner og mødre) da Mubarak gikk av. Wikan skriver at hun prater “deres språk” og med dette gir hun inntrykk av at hun er den eneste som forstår dem. Det er sant at visse deler av egypts befolkning ikke ønsket Mubarak å gå av på denne måten, noe annet hadde vært høyst merkelig, men når det er sagt, er det en grov overdrivelse av å gå fra dette til å påstå, som Wikan gjør uten noen form av kildereferanse, at dette kan gjelde opptil 80-90% av befolkning.

Wikan presenterer ”fakta” og tall fra Egypt ved bruk av intervjuer med enkeltpersoner, og kun det. Vi hører stemmene til en sjefsservitør på et 5-stjernes hotell, Elham, Nosa og Yusuf, men får ikke presentert tall fra andre kilder. Personintervjuer kan være av interesse, men man bør stille seg undrende ovenfor hvordan, og hvorfor, Wikan baserer sin analyse av en høyst kompleks politisk situasjon på ”de fleste hun kjenner” som tilfeldigvis mener det samme.

”Elham” forteller oss at det bare var 500 000 demonstranter, eller ”såkalte demonstranter” som Wikan kaller dem, i Tahrir. Andre anerkjente kilder (The Economist, CNN, The Guardian, The Independent, LeMonde, Aljazeera, Al Ahram Weekly, AlMasry Alyoum, mf.), forteller at ikke bare var det i størrelsesorden millioner i Tahrir, men at opptil 8 millioner demonstrerte samtidig i byer rundt omkring i hele Egypt. I Norge tilsvarer dette rundt 450 000 mennesker som demonstrerer for samme sak, om en slik demonstrasjon hadde skjedd i Norge hadde Wikan kunnet si at det ikke gjenspeiler folkets vilje? Wikan forteller videre at opptil en halv million møtte opp for å vise respekt for Mubarak. Flere av de samme anerkjente kildene nevnt ovenfor forteller om bare noen hundre. Hvorfor velger Wikan å ignorere disse?

Da Wikans manglende bruk av kildereferanser og vitenskapelig metode er beklagelig, finner jeg hennes kulturelle og historiske referanser nærmest virkelighetsfjerne. Wikan sammenligner Mubarak med Om Kalthoum og den store Nasser. På samme tid unlater hun å fortelle at da Nasser gikk av som president i 1967 marsjerte millioner i gatene for å be ham å fortsette, hvor er disse millionene som ønsker Mubarak tilbake? De flere hundre nevnt ovenfor? Egypts største demonstrasjon i moderne historie, flere enn de seks millionene i Nassers begravelse, var faktisk mot Mubarak og hans korrupte system. Hvorfor inkluderer ikke Wikan dette i sin analyse?

Men, det jeg finner høyst bemerkelsesverdig er hvordan Wikan anklager demonstrantene for å ikke vise solidaritet med selve folket som Wikan feilaktig kaller ”Ilshabab”. Dette mener jeg ikke bare er fullstendig misvisende, men det er også en grov forulempning mot Egypts unge (ilshabab) som over 18 dager har slåss mot politi og bevæpnede bøller for å forsvare sin rett til å demonstrere, med over 350 døde og rundt 5500 skadde. Wikan banaliserer dem og deres kamp i ekte orientalistisk ånd til klisjér som bilder på veggen, gråt i begravelser og facebook-revolusjon. I denne forenklede fremstillingen ser Wikan bort fra at disse unge demonstrantene hadde reelle politiske krav som et nytt parlament, en ny konstitusjon, oppheving av militære domstoler og unntakstilstand og til syvende og sist – demokrati or rettsikkerhet.

I respons til Wikans forrige kronikk i Aftenposten skriver David Price, professor i sosialantropologi på Saint Martin’s University, USA ”Selv om Wikan har arbeidet i Egypt siden slutten på 1960-tallet og er anerkjent for sine studier om Egypts urbane fattige, er hennes analyse meg ugjenkjennelig som en representasjon av den gjengs oppfatning av egypts befolkning”. Det er i min mening at dette gjelder like mye for hennes seneste innspill.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

I just saw Wael Ghoneim’s interview

All my life I have thought, read and cried over the injustice in the world. I have read history and theories, gone to demonstrations. I have cried about entire generations of Palestinian children who will live their life struggling with post-traumatic syndrome, about poor people in Egypt who commit suicide because they can not feed their children, about Romanian gypsies who are burned alive by mobs, about so many who are dead inside because of what they have seen, or what they themselves have done.

But I think I am only starting to understand it. It started to dawn on me just a few days ago, around the time when they unleashed the thugs into Tahrir Square. The damage runs deep, so very deep. The psyche of a whole nation has been ruined. Intelligent people say that we are not ready for democracy, as if we were small naughty children. Others bury their head in the sand, refusing to see what is glaring in front of them. In panic for what the future may bring they force themselves to believe that the intentions of the vilest of the vile are pure. But what hit me right in the stomach today was the story a friend told me of a group of young activists she knew that have lost their faith, the last thing they had left, because of too much torture and humiliation. They were energetic and hardworking, smart with leadership qualities, and now they are nothing. Nothing is left, they are empty. Mission accomplished.

These kinds of stories are not new to me, neither is my emotional reaction, it just feels like I understand it now. The crimes of the dictator and his henchmen run so deep that they have changed the personality, the mentality, the thoughts and faith of a people. So deep is the damage that I fear that there will not be enough strength to finish what is started. How can we forgive that? How can we forget that? How can people trust them?

Today is a sad day. Tomorrow will be better. My brother slept under a tank last night, so un mundo mejor must be possible.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

The struggle in Tahrir Square

It is my belief that the struggle of the Egyptian people is the struggle of humanity. So much is at stake here, for both opressor and opressed, that if the people actually do succeed – I believe that the world will take a step forward towards a more dignified, free and humane society. Perhaps I am naiive (people often tell me so) but I am a firm believer in the possibility of building a society based on equality, social responsibility and compassion – whether it be in Egypt or in the rich democracies of the world. However, to even come close to this we all need to fight, and we need to fight like dogs, continuously. A constant state of revolution. We need to force our eyes to stay open, we need to sharpen our senses to stay clearheaded, we need to constantly filter away all decisions based on fear and insecurity, we need to protect the unprotected and shout at the top of our lungs the words of those who have no voice.

Egypt has to liberate itself from its despot and his henchmen that have stolen the future of entire generations, terrorised and tortured them, and sold the country to the highest bidder. The rich democracies of the world need to liberate themselves from their governing systems that allow its leaders to use public resources and the goodwil of citizens to oppress through despicable wars, dirty business and financing terror regimes throughout the world. That is why the fight of one against an oppressor is the fight of all against all oppressors.

That is what Tahrir Square is really about.

Look at Tahrir Square, look at the streets of Alexandria, Suez, Mahalla, Mansoura, ElArish and all the cities of Egypt. Look how the people stand together, united, hopefull, happy, strong, shouting “Freedom!” They fought for their right to demonstrate, and they won. They fought for their right to continue demonstrating, and they won. The organised themselves, build makeshift hospitals and police force, they protected each other while praying and cracked jokes together. It is mostly the young, but also the middle-aged and old, it is the illiterate and the professor, the privileged and the poorest of the poor. I do not know if we will succeed, history tells us maybe not, but at least we have experienced this. We did not only see around us  just violence and crime, we saw hope and we saw dignity, compassion, responsibility and love.

I leave you with my favorite Howard Zinn quote: “The future is an infinite succession of presents, and to live now as we think human beings should live, in defiance of all that is bad around us, is itself a marvelous victory”, and a prayer for victory in Egypt and for humanity.

Posted in Uncategorized | Leave a comment